Gaute Brochmann: Strippet ned, kledd opp

Dette essayet er en del av utstillingen Jävla kritiker! ved ROM for kunst og arkitektur 27.08 - 27.09.2020 - se javlakritiker.com for mer info

__

FORM: Tectonic Objects av Tham & Videgård

Et infillprosjekt som tar seg til rette – ikke for å skape kontrast, men uten blygsel postulere: «Elsk meg mer enn de andre!» __

Mellom tre bygninger i en tett bykjerne ligger et hus klemt inn. Eller, ikke klemt inn: Det er mer som om huset er sluppet fra et luftskip 2 000 meter over bakken. Som om det formelig har sprengt seg inn mellom det som stod der fra før. Noen steder har det selv blitt skvist. Andre ganger brettet seg rundt det eksisterende. Andre ganger sprengt seg nådeløst inn i det gamle. Dette er altså ikke en bygning som er trett av det bestående. Den er bare likegyldig til det. I alle fall oppfører den seg slik. Den vil gjøre sine ting, med en naturlig selvtillit, og en holdning som bygger bro over et tilsynelatende paradoks. For minimalisme behøver ikke være nedstrippet. Noe kan være enkelt og dresset opp på samme tid. Det er som om arkitektene har hatt én ledestjerne da de realiserte denne bygningen: Musikkvideoen til Sorry av Justin Bieber, danset og koreografert av ReQuest. Det er masse farger, det er sterk dynamikk, det er spontanitet og humor – samtidig som hele huset oser av utsøkt presisjon og dempet eleganse. Og akkurat som Justin Bieber selv valgte ikke å figurere i sin egen video, kan man spørre seg – hvor er arkitektene i dette bygget. Har de simpelthen rullet ut et beat og en rytme, for å la andre ta dette videre i den ekte verden? Et ganske alminnelig byhus, men, altså … Som rom og program er åpenbart førsteetasjen den mest interessante, der en rampe leder opp til en mesanin-etasje som gir kontakt både rett frem, en etasje opp og en etasje ned, slik at ikke bare én, men tre etasjer er i kontakt med den travle gaten utenfor. Grepet med å ha publikumsfunksjoner opp og ned mens boligene betjenes på det nivået som ligger der rampen tar oss inn i huset, skaper en underlig dynamikk. Du entrer jo hjemmet ditt ved å gå gjennom, eller i alle fall med direkte innsyn til, både en bar eller butikk – selv om du ikke er i direkte kontakt med noen av disse funksjonene. Også innvendig er fargebruken radikal og den totale likegyldigheten til ærlige og naturlige materialer slående. Men samtidig er ikke dette en overlesset, postmoderne referansefest med falske former og scenografiske effekter. Det er mer som om hele huset, hvis vi holder oss til ideen om at det falt fra himmelen, forskjøv seg litt da det landet mellom de andre bygningene. Ikke så mye, ikke slik at det falt fra hverandre. Men nok til at alt er litt forskjøvet. Det er ikke outrert eller preget av skjeve vinkler eller ekstra elementer. Det er heller snakk om at utsparede åpninger, himlingselementer eller fast inventar som benker og bord konsekvent er litt feildimensjonerte og asymmetrisk plassert – og hele tiden utført i materialer som bryter med den konstruktive logikken i huset – ofte skinrock, og helst i en koloritt som får en til å lure på om dette virkelig er stein eller om det er et komposittmateriale iblandet farger. Skjønnhet, hva annet? Jeg kunne spurt meg hvorfor dette huset ser ut som det gjør. Men jeg vil ikke. Fordi jeg så sterkt håper at arkitektene vil svare: Hæ? Hva mener du? I kryssilden mellom konvensjonelle idealer, kommersielle krav om salgbarhet og en horisont der arkitektenes energi er programforpliktet til å brukes på kamp for bærekraft, har arkitektfaget blitt et fag uten estetisk risiko. Så ikke her. Med sine syv etasjer, én til to etasjer mer enn nabobygningene, med sin holdning til omgivelsene som er like arrogant som inkonsekvent og ikke minst et indre som ikke prøver å være annerledes, så mye som det nyter å gjøre ting feil, er ikke dette et hus man vil like i kraft av hva det er eller hva det gjør. Men det vil bli elsket for at det finnes. Et hus som bare våknet en morgen og tok innover seg at spontanitet og presisjon utgjør ikke en dikotomi. Like lite som dynamikk og en dypere orden gjør det. Algoritmer, selvsagt. Eller vent nå litt. Og er det i det hele tatt relevant å snakke om ærlighet i en verden der alle alternative virkeligheter bare er en algoritme unna? For en slik hus må jo være et resultat av datamaskinene våre, må det ikke? Hvis arkitekten er Justin Bieber, er det kanskje designerne med komplisert maskinvare som er dansere og koreografer? En digital generasjon 2.0, lenge etter Frank Gehry og Guggenheim. Slik skulle man i alle fall tro at det var. Om det ikke var for at formene er så lite organiske. Som om alt dette var skåret med linjal og tenkt i kapa før det ble realisert i 1:1. Dette huset er like dobbeltkrumt som en alminnelig kjøkkenfjel. Som om det sier: Om noe er analogt og fritt formet eller digitalt stringent, spiller det noen rolle? Og midt i alt dette sitter man altså igjen med et tilforlatelig program der man har et utested i kjelleren, butikker en halv etasje opp og et boligprogram smøget inn mellom de to og videre oppover, stort sett i sin egen bygningskropp og her og der litt utenfor.

Haha? Kanskje vil de som går forbi tenke at alt sammen er en slags spøk. Men er den egentlig morsom nok til å være det? Eller er det likegyldighet man ser på? En idé om at det ene er like godt som det andre og at alt er lov? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror det er et ønske om å lete etter skjønnhet. Det er ikke et hus du skal like – men som du skal tiltrekkes av. Og det lykkes det faktisk ganske godt med.

Gaute Brochman har en BA i Film og filmteori fra International Filmschool Wales (2005) og en MA/ Diplom fra Arkitekthøyskolen i Oslo (2011). Arbeidet etter studiene som praktiserende arkitekt hos MAD arkitekter. Har siden vært redaktør for blant annet Billedkunst og Arkitektnytt og skrevet fast i tidsskrifter som Natt&Dag, Dagens Næringsliv og NRK Ytring. Er i dag redaktør i Arkitektur N og fast arkitekturskribent i Morgenbladet. #javlakritiker javlakritiker.com